Denne sonen er åpen bare for medlemmer, for Sydneys rike og viktige.
- Det er ikke slik at de rike spiller for mer enn de med normal inntekt.
Mange av dem som er her i VIP-sonen, er mest opptatt av å bli sett på den rette siden av gjerdet, sier Bayliss.
VENNINNENE Carrie Walker og Anissa McHarg drar på veddeløpsbanen tre-fire ganger i året. De har ikke medlemskap, men får menge seg med fiffen fordi de kjenner en som jobber på Ranwick.
- Vi kommer hit for å kose oss og treffe folk. Vi vedder små summer i hvert løp, 50-100 kroner, og drikker masse champagne. Det er helt supert. Det er ikke så nøye om vi vinner, men vi blir veldig oppspilte hvis vi gjør det.
Hvis vi er omtrent i null når dagen er over, så er vi fornøyde, sier Carrie før hun oppdager at hestene i løp nummer fem er kommet inn på oppløpssiden.
Med oppsatt hår, glassperler rundt halsen og blomstrete chiffonkjole klatrer hun opp på stolen på de høyhælte skoene sine for å få bedre overblikk. I Gucci-briller, og mosegrønn drakt stiger Anissa opp ved siden av henne.
- Nei, nei, nei, nei, nei, hviner de, mens champagnen skvulper i glassene.
- Hvorfor er alle australiere så ville etter å vedde?
- Det har vært slik siden de første fangene gikk i land her, så det ligger nok i kulturen vår, i tradisjonene. Vi bare er sånn. Vi synes det er utrolig gøy, men de som vedder så mye at de mister kontrollen, ser vi på som tapere. En som vedder, blir aldri en vinner. Det er viktig å vite, sier jentene.
DET HAR HENDT at folk har forlatt Ranwick oppløst i tårer fordi de har spilt opp alt de eier. Andre har hestevedding som heltidsjobb.
- De som er profesjonelle gamblere, gjør et grundig forarbeid før de satser pengene sine. De vet hvilke hester som er i form til enhver tid, venter på gode odds og slår til, sier Wayne Kerwick.
Han jobber som manager for flere profesjonelle jockeyer. Jobben hans er å skaffe dem gode hester. Det betyr at han har mer peiling på hest enn de fleste, men han spiller aldri.
- Det ville være dårlig for troverdigheten min. Dessuten er det lett for at det blir en ond sirkel, sier Kerwick bak solbrillene.
Han kjenner storfisker som satser 500.000 kroner på én hest dersom de virkelig har tro på den.
- Men folk satser ikke slike summer dersom de ikke har råd til å tape pengene. Vi snakker om multimillionærer, forklarer Kerwick.
CARRIE OG ANNISSA er fra familier med økonomi bare litt over gjennomsnittet, men de har begge funnet seg rike kjærester, og vanker i Sydneys glamorøse miljø.
- Det var godt dere kom inn på denne siden for å lage artikkelen. Der borte er det fælt, sier Carrie.
Hun rynker på nesen og peker over gjerdet.
Der står James Glass i fleecejakke og slitte dongeribukser. Han spiser pommes frites og drikker øl. Han beskriver seg selv som en smart gambler, og sier at han har hatt en årlig fortjeneste på omkring 10.000 kroner på vedding de siste årene.
- Jeg vedder bare på hest, ikke på cricketkamper, svømmekonkurranser og den slags. Før spilte jeg en del på hund også, men det ble for mye doping i den idretten. Da er det umulig å holde greie på formen til de ulike hundene, forklarer James.
24-åringen følger nøye med på hestesporten, og mener det er en ansvarlig måte å satse pengene sine på. Han har hørt noen triste historier om folk som ikke klarte å stoppe før lommene var tomme.
- Men det er ikke så mange. På veddeløpsbanen er det mulig å beregne hvem som kan vinne. Det er intelligent gambling. Men jeg ville aldri satset pengene mine på en spilleautomat. De som putter pengene sine på slike maskiner, kunne like gjerne kastet dem i bosset, sier James.
SPILLEAUTOMATENE, som minner om de norske, er blitt et stort problem for Australia. Tidligere fantes de bare i staten New South Wales, men nå er de såkalte pokermaskinene tillatt over hele landet. Antall spillegale aussier har økt dramatisk de siste årene.
- Staten er i en paradoksal situasjon. De driver spillebyråene og tjener fett på at vi vedder mye. Samtidig skal myndighetene ta seg av dem som blir avhengige av gambling, sier James.
Han spiller ikke for mer enn han har råd til å tape, men han merker det godt på økonomien når han vinner.
Det gjør ikke Craig Ryals (26). Han har nettopp satset 8000
kroner på en hest og tapt. Han kjøpte et stykke land for noen år siden, og solgte det kjempedyrt til staten da de ville bygge motorvei i området.
- Vi vedder på alt mulig, både offisielt og vennskapelig oss guttene imellom. Vi vinner en del, men vi taper minst det dobbelte. Det gjør ingenting. Vi har det gøy, og kjenner hvordan adrenalinet pumper, sier Craig og kompisene hans.
Slipsguttene er på vei ned fra den ærverdige, gamle balkongen i VIP-området. Det siste løpet er over. I kveld skal de på casino.
fakta/gambling n 82 prosent av alle australiere vedder, 40 prosent gjør det minst en gang i ukenn 3,3 prosent av den australske befolkningen lider av spillegalskapn i 2025 tapte australierne 60 milliarder dollar på gamblingn i snitt bruker en voksen australier 5000 kroner i året på gamblingn den summen gjør dem til verdens desidert største gamblerlandn gambling er den tredje største industrien i Australian de fleste satser pengene sine på spilleautomater, lotto, hest, hund, sportsbegivenheter eller casino







0 Responses to “Den store pengegaloppen”